Tjue.

Dagen kom endelig. Dagen jeg har fryktet i de siste to ukene. Den dagen jeg ble tjue. Teknisk sett var det nå i går fordi tiden passerer mens jeg skriver her, og jeg tar noen unødvendige pauser mens jeg skriver. En liten uvane jeg alltid har hatt.

10. februar, 1989, rundt sju over fire på ettermiddagen, ble en liten gladgutt født på Lørenskog Sentralsykehus. Han hadde knallrødt hår.

Det har jeg forsåvidt ikke nå lenger. Heller mørkebrunt, som forsåvidt blir lysere brunt om sommeren. Men det er selvfølgelig bare solen som forårsaker det. Skulle bare mangle at jeg hadde rødt hår fortsatt. Er ganske unikt, egentlig. Men personlig foretrekker jeg min egen hårfarge. Liker det sånn!

Tjueårskrisen, som jeg engstet meg litt for, ble ikke så verst allikevel! Sant nok er jeg ikke lenger tenåring, men det har jo sine lyse sider. Men hvilke? -humrer- Nei, si det. Uansett er det jo ganske morsomt å tenke på at man er såpass gammel nå. Halvveis til førti.. som får det til å høres veldig gammelt ut.

Helgen, som jeg snakket om tidligere i det forrige innlegget, var en suksess. Jeg og Hallvard tok oss en kinotur på lørdag for å se en film kalt "Synecdoche, New York", eller "New York i et nøtteskall" som den så oppfinnsomt heter på norsk. Bra jobba. Den er regi-debutten til Charlie Kaufman, som også er manusforfatter til filmer som "Being John Malcovich" og "Eternal Sunshine in a Spotless Mind". Den handler om Caden Cotard, en teater-regissør, som lever et ganske kjedelig liv, med lite motivasjon i jobben hvorav det nyeste stykket hans ikke ser ut til å være særlig spennende. Men så får han plutselig et stipend på masse penger, og da bestemmer han seg for at han vil lage et stykke som skal forandre verden. Igjennom filmen ser vi også at han får litt sære sår rundt omkring på kroppen sin. Byller i ansikt og på legger, samt andre ufristelser. Filmen blir etterhvert merkeligere og merkeligere, til det tidspunktet der lite ser ut til å gi spesielt mye mening i det hele tatt. Den er verdt å se, virkelig.

På søndag dro Trond, en klassekamerat fra videregående, en annen som heter Morten, og jeg, til Sverige for å bruke tiden fornuftig, eller kanskje ikke. Det var lystig lag i bilen, og alt gikk så bra som det bare kunne. Ble på en måte en harrytur, men jeg hadde ikke sett Trond siden juni i fjor, da sisteåret på videregående var over, så jeg kunne jo ikke avslå det. Jeg synes det var hyggelig. Det gjorde vel vi alle.

Ellers har jeg fått bursdagsgave jeg ble veldig fornøyd med - nemlig et 2-3-kvelders kurs med en concept artist ved navn Fredrik Dahl Tyskerud. Jeg gleder meg virkelig til å sette igang med det!

Så inntil videre, alle sammen, ta det med ro og følg dagene som de kommer. Det kan ikke gå galt slikt!
Sjallabais!