Jippi!

Tria Markers har ankommet!
32 stk. for til sammen 1.300,- som er helt genialt.
Her hjemme i Norge hadde det kostet like mye for 24 markers, men det var rimeligere å bestille rett fra Letraset sine sider. Riktignok ble verken toll eller moms inkludert, så om jeg også hadde måttet betale for det, hadde det blitt dyrere. Men likevel.
Jeg er glad. Veldig glad.

Fantastisk dokumentar + veeeeeenting.

Forrige fredag kveld så Hallvard og jeg en film kalt Waltz With Bashir på Vika Kino, som vi egentlig hadde tenkt å se under "Film Fra Sør" i fjor oktober. Den dagen vi skulle se den var det utsolgt, så vi fikk ikke sett den da. Men nå hadde den endelig vanlig premiere.
Dette er en israelsk animert selvbiografisk dokumentarfilm av Ari Folman, som følger ham på jakt etter viten om sin egen deltagelse i Libanon-krigen tilbake i 1982. Gjennom filmen får vi se Ari besøke sine kamerater fra krigen i håp om at de vet noe, hvorav de snakker om sine egne erfaringer og minner mens vi får servert scener fra deres perspektiv. Dette er en utrolig film i en sjanger som er ganske sjelden. I går kveld på Store Studio omtalte Jonas Gahr Støre denne filmen, og det kan du se her hvis du ikke fikk sjansen: http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/161011
Anbefalt på det høyeste.

Nå om dagen venter jeg på mine Tria Markers jeg bestilte rett fra Letrasets webshop. Jeg betalte tilogmed mer for en raskere levering, så istedenfor å vente 1-2 uker, vil det kun ta 3-5 dager. Men likevel føles det ut som det tar inderlig lang tid. Uff.

Feiring + styggedom.

På lørdag som var nå var jeg og tre kamerater ute og "feiret" at jeg var tjue. Sammenkomsten var jo egentlig for det, men det virket ikke som det var det. Men det gjør meg ikke noe, siden det var gøy uansett. Jeg og Mats dro samtidig inn til Oslo og rett mot Outland, og tok samtidig noe å spise siden vi begge hadde spist veldig lite, mens Hallvard og Ole kom litt senere. Vi dro alle på Peppes Pizza like utenfor sentralstasjonen og spiste pizza. Typisk! Vi ble sittende lenge mens vi snakket om masse rart, som foreksempel Mats sin erfaring av den første måneden i militæret. Rakkerfant. Han hadde perm fra torsdag morgen til søndag morgen. Så nå er han tilbake på "basen".
Uansett; når kvelden nærmet seg skikkelig kveld dro vi tilbake innover mot Lillestrøm igjen, da vi plutselig bestemte oss for å gå fra Strømmen istedenfor. Men Mats måtte videre til Lillestrøm fordi han skulle ta buss derfra, så vi sa hadet til ham og gikk ut av toget. Det var skikkelig kaldt ute, og det tok en stund før vi var hjemme hos Ole; vi gikk til Løvenstad og tok da turen gjennom skogen så vi havnet oppe i feltet der han bor, og der ble vi i ca. en time før Hallvard og jeg ble hentet av faren min.
Siden da har alt gått i sin vanlige rutine, bortsett fra at det nå er vinterferie så ungdommene kommer og går litt friere.
Jeg har ikke ferie.


Det er noen på ungdomshuset som liker å sette på dårlig mainstream trance-musikk mens de spiller Counter-Strike. Selv kunne jeg godt klart meg veldig bra uten trance-musikk.
Virker som om det er alt de hører på; trance, dårlig rap og R'n'B. Grøss.

Tjue.

Dagen kom endelig. Dagen jeg har fryktet i de siste to ukene. Den dagen jeg ble tjue. Teknisk sett var det nå i går fordi tiden passerer mens jeg skriver her, og jeg tar noen unødvendige pauser mens jeg skriver. En liten uvane jeg alltid har hatt.

10. februar, 1989, rundt sju over fire på ettermiddagen, ble en liten gladgutt født på Lørenskog Sentralsykehus. Han hadde knallrødt hår.

Det har jeg forsåvidt ikke nå lenger. Heller mørkebrunt, som forsåvidt blir lysere brunt om sommeren. Men det er selvfølgelig bare solen som forårsaker det. Skulle bare mangle at jeg hadde rødt hår fortsatt. Er ganske unikt, egentlig. Men personlig foretrekker jeg min egen hårfarge. Liker det sånn!

Tjueårskrisen, som jeg engstet meg litt for, ble ikke så verst allikevel! Sant nok er jeg ikke lenger tenåring, men det har jo sine lyse sider. Men hvilke? -humrer- Nei, si det. Uansett er det jo ganske morsomt å tenke på at man er såpass gammel nå. Halvveis til førti.. som får det til å høres veldig gammelt ut.

Helgen, som jeg snakket om tidligere i det forrige innlegget, var en suksess. Jeg og Hallvard tok oss en kinotur på lørdag for å se en film kalt "Synecdoche, New York", eller "New York i et nøtteskall" som den så oppfinnsomt heter på norsk. Bra jobba. Den er regi-debutten til Charlie Kaufman, som også er manusforfatter til filmer som "Being John Malcovich" og "Eternal Sunshine in a Spotless Mind". Den handler om Caden Cotard, en teater-regissør, som lever et ganske kjedelig liv, med lite motivasjon i jobben hvorav det nyeste stykket hans ikke ser ut til å være særlig spennende. Men så får han plutselig et stipend på masse penger, og da bestemmer han seg for at han vil lage et stykke som skal forandre verden. Igjennom filmen ser vi også at han får litt sære sår rundt omkring på kroppen sin. Byller i ansikt og på legger, samt andre ufristelser. Filmen blir etterhvert merkeligere og merkeligere, til det tidspunktet der lite ser ut til å gi spesielt mye mening i det hele tatt. Den er verdt å se, virkelig.

På søndag dro Trond, en klassekamerat fra videregående, en annen som heter Morten, og jeg, til Sverige for å bruke tiden fornuftig, eller kanskje ikke. Det var lystig lag i bilen, og alt gikk så bra som det bare kunne. Ble på en måte en harrytur, men jeg hadde ikke sett Trond siden juni i fjor, da sisteåret på videregående var over, så jeg kunne jo ikke avslå det. Jeg synes det var hyggelig. Det gjorde vel vi alle.

Ellers har jeg fått bursdagsgave jeg ble veldig fornøyd med - nemlig et 2-3-kvelders kurs med en concept artist ved navn Fredrik Dahl Tyskerud. Jeg gleder meg virkelig til å sette igang med det!

Så inntil videre, alle sammen, ta det med ro og følg dagene som de kommer. Det kan ikke gå galt slikt!
Sjallabais!

Sliten.

Jeg orker ikke å blogge nå. Likevel gikk jeg så langt for å si at jeg ikke orker. Så hyklersk. Men det kommer vel i morgen. Helgen har vært morsom, så jeg har lyst til å skrive noe. Men det får vente til jeg faktisk har krefter.

Agh, nesten bare én dag igjen..

Temmelig tomt

Hva skal jeg si for noe? Det skjer veldig lite for tiden. Tanker strømmer fram og tilbake, men bare noen få forblir. Jeg låses fast i en verden hvor jeg selv er hersker, hvorav ansvaret for hva som skjer i livet mitt kommer til å forbli mitt. Hvis det hadde skjedd mer enn det det gjør nå.

Noe som faktisk var ganske kult var jo helgen som nettopp har passert. Jeg og Hallvard hadde seriemaraton hjemme i Sandvika, og det fikk tiden til å fly. Men man blir lei av å se på det samme hele tiden, selvfølgelig, så vi byttet mellom hva vi så på. Ellers var vi en tur på Sandvika Storsenter for å lete etter CDer, og deretter.. gå rundt og se etter andre ting som vi egentlig ikke trengte. Ble jo litt matingredienser på Supra, og det lønnet seg!

Den nye mobilen min, Sony Ericsson W750i, er på service. Kontakten mellom de ulike tilkoblingsledningene og mobilen har lettere sagt feilet. Så det betyr i basis ingen lading, ingen musikk gjennom headset, etc. Det er synd, men jeg håper "de" (Lefdal) får fikset det. De kunne ikke garantere noe.

Ellers? Nei, jeg tegner en god del. En hel del. Men lite blir jeg fornøyd med. Spiller gjør jeg også for den saks skyld, men det er bare gøy og gir meg flere idéer. Jeg tar bilder sjeldnere enn det jeg burde. Tatt fram keyboardet (ikke PC-keyboard... instrumentet) mitt har jeg også gjort. Tenkte det var på tide.

Jeg begynner å bli temmelig lei kulden som raver omkring her ute. Det har jo vært ganske greit i det siste, men plutselig blir det kjempekaldt igjen. I dag tidlig var det ti minusgrader ute, noe som får både knær og kjeve til å skjelve. Huttemegtu.

...

Tenker jeg tegner litt. Er i sykt tegnehumør.